Jul? Ja vel.

God jul til mine venner, bekjente, ukjente og dere mislikte.

Så var vi her atter en gang - slaps, stive brystvorter og et juleregnskap som aldri ender i pluss.

Nå er det jul. Det er en tid for mye hodebry så vel som glede. Det første som plager meg ved denne tiden er menneskene. I hele høst har jeg hørt på dette uendelige maset om at vi skal få en hvit jul, og for å være helt ærlig så har jeg også vært en av de som har fantasert og drømt om at dette skulle finne sted. Jeg har drømt om våkne til snøkledde trær på julaften, snømenn i gatene og de glade tonene fra vakker julemusikk. Jeg har drømt om å se gjennom kjøkkenvinduer hvor mor og far ser på hverandre med kjærlige blikk, og jeg har drømt om unger som aker og ungdommer som står på badet og prøver dekke til de grusomme kvisene sine med mor sin dekkstift. Ja, kanskje til og med unner de seg å bruke mors personlige "hekkesaks" til å ta dunet de kaller skjegg i ansiktet, vel uvitende om at mor gjorde seg "fin" for far kvelden i forveien med samme redskap. Det kan dere tenke på neste gang dere låner mamma sin høvel, gutter - det er ikke bare leggene den brukes på.

Men så kom snøen, og som alle dere andre stirret jeg ut vinduet og smilte. Jeg tenkte på hvilken fantastisk vinter det ville bli, men så kom virkeligheten på banen, og vinteren ble som vanlig rett og slett forferdelig.

For et minus med vinter som vi glemmer lett er at det blir kaldt! Forbanna kaldt! Livet er ikke en Disney-film der du står med stive brystvorter og prøver skrape is av bilen med et cd-cover, for så å oppleve at når bilen endelig blir varm så er du alltid framme. Og hva gleder meg vel mer enn når jeg igjen går ut i kulden, god klam i nøttesekken etter å ha hatt setevarmeren på 9? For det første fryser bokseren fast i dine edlere deler. Deretter løsner den. Resten av dagen fungerer de frosne ballehårene som piggtråd i bokseren, der de ligger og skraper ved hvert steg. Det er vinter, det!

Så har vi disse geniale menneskene som blir like overrasket over at det kommer snø, eller at blir is på veiene i desember, der de havner i grøften. "Hva sier du? Fungerer ikke slitte helårsdekk i dag?" Det er ingenting som heter helårsdekk, din klovn! Hvor er det afghanske rettssystemet når du trenger det? Frem med repet, sier jeg.

Tro det eller ei, men jeg har likevel fått erfare noen fine øyeblikk i trafikken i desember. Nå skal dere få se dem gjennom mine øyne.

Den mest absurde dagen var 18. desember. Lite intelligent som jeg var sa jeg meg villig til å kjøre sjefen min hjem etter jobb, ettersom bilen hans ikke ville starte. Han forklarte at det hadde noe å gjøre med at han ikke lukket vinduet da det snødde og dermed fikk store mengder vann i det elektriske systemet i den fancye, japanske Kellogg’s cornflakes-bilen sin. Først var vi så heldige å treffe på to av våre nye landsmenn i en spraylakert BMW fra 1991. Den hadde klart å kjøre seg fast akkurat i det den skulle kjøre inn i byens mest trafikkerte rundkjøring ved Lagunen. Det er alltid hyggelig når folk skal prøve fletteleken der i snøstorm. I det jeg passerte så jeg at de hadde hentet bøtter med vann(!) for å prøve å skylle vekk snøen foran bilen! Men på tross av dette opplagte feilgrepet skal jeg gi dem poeng for i det minste å helle varmt vann. Det var godt det kun var tre minusgrader.

Når en jobber ti timer hver dag i desember så gjør det ingen ting å bruke to og en halv time hjem. Jeg setter pris på det.

Heldigvis møtte vi ikke motstand før jeg skulle hjem til Dalen igjen. Ved Straumebroen hadde nok en felles landsmann snurret i det han skulle begynne på oppoverbakken. Der stod han i mokasiner og åpen skjorte og prøvde å dytte bilen oppover slik at han kunne fortsette forsøkene på å bakkestarte denne blodslitte BMWen sin. Jeg vet jeg burde opplyst ham om at hvis han dyttet bilen nedover så ville han kommet over i mitt felt, og da kunne han kjørt hjem igjen. For ikke å nevne hvor mye lettere det er å dytte en bil nedover en bakke enn å dytte den oppover – og det alene! Jeg stod naturligvis først i køen andre veien. Han vinket hyggelig til meg på en slik "kom og hjelp meg, er du snill"-måte. Hva tror dere en god samaritan som meg gjør når han er overlykkelig over å være tre timer for seint ute allerede? Joda, jeg gir ham en slik "du-er-fin-du-tommel opp" og la ned setet slik at jeg kunne hvile øynene litt. Voksent? Langt ifra. Ekstremt tilfredsstillende? Absolutt. Det er vinter, det!

Foruten disse små problemene hadde jeg ikke gitt opp håpet om å oppnå julestemning. I tillegg hadde jeg vært flink med å bli tidlig ferdig med julepresangene! Heldigvis klarte livet å gi meg et sleivspark der.

Jeg var borte i klubben en rask tur, av typen ett minutt. Da jeg kom ut igjen la vi plutselig merke til at noen tok beina fatt fra bilen min. Til min store glede var det en forbanna narkoman som hadde stjålet julepresangene mine! Han hadde tømt hanskerommet, revet opp alle pakkene og gått gjennom alt som kunne tømmes. Plutselig var far med gjester på jakt etter en av disse sosiale rottene! En av fordelene med å være narkoman er at en er så dement at de kreative fibrene i hodet er svidd. Derfor tok det oss omtrent seks minutter før vi lokaliserte ham mellom Sælen og Ortun skole. Jeg syntes synd i ham. Han var en narkoman på 40 kg og i aldersgruppen 16-18 år. Ubrukelig, selvsagt. Han skulle naturligvis knuse trynet på meg og min kjære venn Tage. Matematikk viste seg heller ikke å være en styrke for disse statlige utgiftspostene, som narkomane er. Alle er jo kjent med at to er flere enn én, og at 180 kg er mer enn 40 kg. En fyrstikk vil veldig sjelden gjøre skade på stål (min kroppsbygning, journ.anm). Å oppgi detaljer er ikke nødvendig eller lurt, da jeg er overbevist om at ikke alt undergår selvforsvarsparagrafen. Det eneste jeg vil opplyse om er at han nok til slutt vil tørke, og at han sannsynligvis finner nøklene og lommeboken sin igjen til våren.

Det er noe jeg må få sagt om narkomane. Her må jeg be om tilgivelse hvis noen føler seg støtt eller har en trist historie i nærfamilien, men helt alvorlig talt. Med mer eller mindre du har skulket hver eneste time siden barnehagen, så må du ha fått med deg noe om hvilke virkninger narkotika har. Jeg er ganske sikker på at dagens ungdom besitter kunnskap om at heroin faktisk ikke er bra for dem. Vis meg en som sier at ”jeg ante ikke at det var avhengighetsdannende, og at jeg blir helt idiot i hodet av det", og jeg skal understreke for deg at denne personen allerede er for tjukk i hodet til å klare noe som helst i livet. "Jammen, jeg kom skeivt ut. Jeg hadde det så fælt da jeg var ung,” begrunner de ofte rusavhengigheten med. Vel, det er mange som har det kjipt, og det er mange som har hatt virkelig triste og vonde opplevelser, og som likevel skjønner at det å stikke en nål i armen ikke er annet en forbanna idioti. ”Joda, han var en fin gutt, men han falt utenfor på skolen. Vi må holde dem i systemet, gi dem sjansen til utdannelse". Fremdeles. Hvis en begynner med narkotika fordi en ikke klarer skolen, så er universitet noe som aldri kommer til å hende en uansett! Det finnes mange triste historier, men likevel ikke en eneste legitim unnskyldning for rusavhengighet. Ikke en eneste en.

Det som jeg fant sørgelig i situasjonen jeg hadde kommet opp i med ranet av julegavene, er ikke det at vi beordret ham til å levere tilbake gavene han hadde stjålet, for det gjorde han, men at han valgte å beholde gaven som var ment til en liten jente! Dukken fra nissen, som var ment til min datter, holdt han igjen! Dessverre oppdaget jeg det først da jeg kom hjem. Det som irriterer og sårer meg mest er at det i bilen min lå en Phenix-jakke, Kayano-sko og en Polarklokke til priser i kategori luksusvarer. Og så velger du å stjele julepresanger? Den eneste trøsten jeg finner i det hele er at han kjenner suget hver dag, og han er på vei ned en glatt, glatt bakke. Jeg vet at det er juletidens intensjon, om ikke hele årets, at en skal ha omtanke med mennesker som har det vanskelig. Jeg tror absolutt at folk fortjener en ny sjanse, men noen er beklageligvis bare for ubegavet til å kunne takle livet.

Den morsomme delen av historien er jo at den andre pakken som var vekk var til ekskonen min! Hvis noen skulle lure på så er det faktisk forbanna irriterende å måtte kjøpe en ekstra gave til en ekskjæreste. Og i tillegg så er det jo fra ungene! Da kan du ikke kjøpe konfekt heller! Den eneste gangen jeg prøver å prute er på nettopp dette tidspunktet. Kjærlighet, tillit og nyansene ved disse forbauser meg fremdeles, men dét er et eget innlegg. Jeg har også fått noen henvendelser om noen dypere innlegg á la det første. Det kommer, dere.

Jeg klarte forresten å finne julestemingen igjen til slutt. To dager før julaften valgte jeg å ringe rundt og ønske alle en god jul i stedet for å benytte meg av den ikke så intime sms. Og da ringte jeg ikke bare til mine nærmeste venner, men også til dem som jeg hadde i adresselisten, som jeg ikke vanligvis snakker med. Jeg fikk oppleve mange koselige samtaler. Det finnes mange fine mennesker der ute, og jeg er så heldig å være venner med en del av dem.

Jeg pyntet også juletreet med mine to små på lille julaften. Vi dimmet lyset og lot stuen kun bli opplyst av juletreet, dets tilhørende lys og julestjernen. Det er ganske spesielt når din datter begynner å gråte fordi hun synes blikket som møter henne er så fantastisk vakkert. Deretter satt vi i stolen alle tre og skulte utover rommet. Luther Vandross med "have yourself a merry christmas" stod svakt på i bakgrunnen mens vi leste julehistorier. En blir aldri for gammel til å nyte det! For julehistorier gjør noen med en. Det rører i mange god minner fra tiden da vi ikke hadde bekymringer - tiden da framtiden var alt. Da en var trygg. For meg handler julen om å være takknemlig for det som er bra i livet mitt, på tross av alt det negative som har hendt. Jeg er mest av alt meget takknemlig for at jeg har to slike fantastiske barn. Barn har den egenskapen at når du ser inn i øynene deres så møter du et blikk av ubetinget kjærlighet. Og de krever ingen ting av deg tilbake! De krever kun at du elsker dem. Jeg er også takknemlig for at jeg har så gode venner, som holder ut med mine maniske humørsvingninger, at jeg har venner som ringer meg når de er nedfor fordi det er meg de stoler på og min stemme de vil høre. Og jeg er takknemlig for jenter! Det finnes jo så mange vakre av dere, og alle på sin egen måte. Jeg er takknemlig for at jeg har fått møte og bli kjent med nye venner og ikke minst jenter. I den anledning er det en som får en ekstra varm tanke for tiden.

Livet må leves hvis det skal være noe vits i å dø.

Det virker kanskje litt klisjéaktig på deg, men det bor så mye sant i det. Aldri la deg seg finne kjedsomhet i din egen livsstil og i ditt eget liv. La ikke deg selv gå og fundere på om du skal gjøre noe. Det er nemlig enklere å be om tilgivelse enn tillatelse. Jeg vil heller gjøre tusen feil enn å oppdage at jeg gikk glipp av noe potensielt fantastisk. La deg ikke deg selv sørge hvis du blir såret. Du må heller glede deg over at du turde! Å kunne overraske seg selv i tanker, ord og gjerninger er en nådegave få er unt.

Dét er vinter, det!

Alltid trofast. Semper Fidelity.

Deres, Coach Vindenes.

PS. Mora di lyger

Hmm. Jeg undrer.

Snart er det over. Snart er den norske tippeligaen 2009 over, og vi kan igjen kåre en mester! Eller burde tittelen hete ”den minst ubrukelige”, eller kanskje ”minst spybar”? For hvor lavt kan nivået synke før vi rett og slett bør avskaffe den norske tippeligaen? I hvilken annen liga enn den norske spiller vi slik en ”kvalitetsfotball” der den suverene seriemesteren får juling av et østeuropeisk muppet-lag, der de ”fire store” aldri er de samme fra en sesong til en annen, og der medaljetakere det ene året holder på rykke ned året etter, til tross for store investeringer i bunnslam fra Sverige, Ghana og Uzbekistan? Gud hjelpe meg og oss alle sammen.

Snart er årets serie heldigvis over.

Heldigvis har den engelske, italienske og spanske serien begynt, og etter all angsten og depresjonen etter en sommer fylt av oppstøttlignende fotball, kan vi endelig begynne å nyte ekte fotball igjen. Å se norsk fotball derimot, er like spennende som å se to stygge mennesker ha sex - du vet hva de driver med, du vet at det egentlig skal være ganske spennende, men du ender alltid opp kvalm. Jeg tror at hvis vi hadde fått tilgang til den medisinske historien så ville vi funnet ut at angst og depresjon har sitt høysete i sommermånedene, for kvaliteten på norsk fotball er gjennomført elendig. Vi befinner oss nå på et slikt lavmål at folk ikke engang gidder kjefte på vår ”destruktive” Drillo-fotball lenger. Vi er støv.

Tenk dere om. Vi lever i en tid der Bernt Huskler er ansett for å være en viktig angriper, der en 36 år gammel Kina-import av en svenske fremdeles leker seg, og der det å tippe en fotballkamp krever PhD i Gamling og Bingo; ”Norsk toppserie har opparbeidet seg en så høy kvalitet at alle kan slå alle!”. ”NEI,” utbryter jeg. Norsk fotball er så svak at når alle er på bunnivået sitt vil variabler som vind, vær og vilkårlige tilfeldigheter avgjøre hvem som vinner. Vi lever i Limbus og Skjærsilden, der vi ikke får dø, men heller ikke får leve. F*ck RBK, f*ck VIF og f*ck Brann! F*ck norsk fotball!

Og la oss ikke komme inn på all ”kvaliteten” rundt den norske toppfotballen; TV2s Fotball Extra med såkalte eksperter i norsk fotball. Mini, Ivar Hoff, Bengt Eriksen, Frode Olsen (haha), Matta Mathiesen og Myggen – er de virkelig eksperter? Når i alle dager ble det slik, Myggen, at man er kvalifisert til å være fotballekspert så lenge man røyker, drikker, bruker dop og flopper i alle utenlandske klubber (med unntak av FcK, hvor de digget "holdningene" dine)? Hva med Frode Olsen? Er han ekspert fordi han vet hvordan det er å sitte på benken og være tredjekeeper i Sevilla lenge før de ble noe å snakke om? F*ck TV2, f*ck Mini og f*ck Olsen.

Og så har vi Ivar Hoff. Denne forvirrete eldre mannen som har innsikt på lik linje med det tidligere diktatortrynet som snublet rundt 1945. Han er et menneske så dumt og ubrukelig at Al-Qaida aldri ville vurdert å bruke en bombe på en bygning han befinner seg i. Det er i grunn litt synd. Jeg misliker mest når han skal være denne vittige, smarte reporteren: ”I min tid hadde jeg gitt ham en lekse!”. Skal du gi ham en lekse? Du hadde ikke klart å banke et dement urgammelt medlem av Disimmelis om så den dementes rullator hadde satt seg fast i kløften og han hadde utdelt hundre gratis slag til alle forbipasserende!

Hvis du, Hoff, på en eller annen måte kommer over denne bloggen, så sett deg ned og memoriser denne setningen: ”Jeg er ubrukelig! Å kalle meg dum er å fornærme demente mennesker”. Teknisk sett er det to setninger, men jeg forventer ikke akkurat at han legger merke til det. Det eneste som er positivt med denne gamle skrullen av en fotballekspert er hans berømte utsagn: ”Kvinnefotball; hva er det? Ikke er det kvinner og ikke er det fotball!”. Et fantastisk utsagn.

Nei, mine venner, gjør heller som meg. Slå av når det er norsk fotball på tv. La være å gå på Stadion. For hvis ingen ser på og ingen kommer - ja, da er toppfotballsjefene tvunget til å innse alvoret, og vi kan endelig få avskaffet norsk fotball. Da ville hele sommeren gått med til oppladning til den engelske seriestarten, og kanskje kunne vi fått tilbake lørdagskampen på Nrk - med Arne! Å, du min Arne, hvor er du? Det er gutten som hadde minst femti historier om en hver spiller! Og hva med alle disse udødelige kommentarene:

”Det hadde vært en perfekt pasning hvis noen var der”. ”2-0 er den farligste ledelsen i fotball”. ”Liverpool har scoret for andre gang i dag og har da to mål”. ”Shearer er en spiss som vet hvor målet står (puh, flaks det da)”. ”Man Utd legger seg bakpå for å jage en utligning”. ”Sjelden har et lag vunnet en kamp uten å ha scoret et eneste mål”.

Å, min Arne, du Arne.

Når jeg skriver dette så er tv-en av. Personlig sett orker jeg ikke se på at vi får en ny ”minst dårlig”-mester i kveld. Om omtrentlige fire uker kan vi endelig gå inn i en fornektelse som går ut på at norsk fotball ikke eksisterer. Og heldigvis kan vi ikke skjemme oss ut i VM neste sommer. Takk Gud for det.

Når det er sagt, Valdres har den tvilsomme æren av å ha griseknokkelkonkuransen. Karasjok har arbeidsledigheten. Oslo har kriminaliteten. Sørlandet har pastorskolen og glade kristne, og Bergen har regnet. Trondheim har årets ”seriemester”. Jeg vet ærlig talt ikke hvem det er mest synd i.

Men nå må dere ha meg unnskyldt. Jeg skal på do og nyte livet. For hvem vil ikke heller sitte på do enn å se Molde-RBK?

La oss håpe at Sondre Kåfjord og finanskrisen ruinerer Tippeligaen. Og hvis du befinner deg i samme båt som meg nå - at du med andre ord er lei deg og litt småsur - så gå inn på youtube og skriv inn ”Messi-Zlatan-Barcelona” i søkeboksen. Når du har gjort dette, kle av deg, tull deg inn i et deilig ullpledd og nyt synet. For det finnes kanskje en liten fordel med norsk fotball, og det er at alt annet blir fantastisk!

Coach Vindenes sier: Fuck it.

Alltid trofast. Semper Fidelity.

Deres, Coach Vindenes.

PS. Mora di lyger

Ja, hvorfor spille fotball?

De fleste av oss oppegående individer driver eller har drevet med denne idretten. Men hvorfor, egentlig? Man må betale en blodig kontingent, der den reelle gevinsten stort sett er ett par strømper og tomme løfter. Hvorfor skal du betale for å drive med noe der du, selv om du ofrer fem kvelder i uken, likevel aldri får spille? Og hvor du i tillegg bruker helgene dine til å reise til gudsforlatte steder? Av hvilken årsak, egentlig – å tape 19-0?

Hvorfor driver du med dette, da?

Dette er spørsmål jeg stiller alle mine spillere når jeg treffer dem, og svarene er alltid de samme: "Fordi det er gøy!" Gøy? Om du taper hver kamp 112-1, så forsetter du fordi det er gøy? "Ehm, nei, fordi vi vil vinne!" Vinne? Bruker dere all denne tiden på å oppnå noe som 99.43 % av verden driter hundre null i? Tror dere kassadamen på Rema, eller den tøsen dere er interessert i, egentlig bryr seg om resultatet mellom Gneist 9 og Løv-Ham 2? Og med tanke på at dere har et liv å leve, hvorfor bruker dere da omtrentlig 10-20 timer i uken på å oppnå noe i denne ubetalte sporten?

Så da spør jeg igjen: Hvorfor spille fotball?

Jo mine kjære venner, det skal jeg fortelle dere!

I en verden der alle krever noe av oss, der vi blir presset til å utvikle oss og ha ambisjoner, ja, der er fotballen et fristed. En trygg havn der vi kan terpe, terpe og terpe på å lære å takle livet. For det er det som er vakkert i fotball: Det at du som individ må utvikle deg for at fellesskapet skal lykkes. Ingen rolle på fotballbanen er viktigere enn de andre. I fotball kan vi alle være unike og likevel likestilte. Fotball er i så måte vakkert.

Ingen av dere er perfekte. Beklager å si det, men det kommer dere dessverre aldri til å bli. Men som et lag, ja, som et fotballag kan dere bli perfeksjonen i seg selv. Ikke gjennom resultater, men gjennom å lære å måtte respektere andre, og gjennom å tåle regn, svette, tårer og blod! Du løper nemlig hver eneste meter på den banen for alle andre enn deg selv! Du løper hver eneste meter fordi de trenger deg! Andre trenger faktisk at du tar den smerten. Resultatet er i grunn bare for å holde oversikt. For hvis dere trår ut på den fotballbanen og det eneste dere tenker er at dere skal sloss for hver meter dere kan, ja, da skjer det noe, gutter. Da skinner grunnen gjennom.

Mening. Alt fotball handler om er mening! At dere er villig til å bruke så mye tid, så mye krefter, er fordi vi er i en verden full av fordommer. I en slik verden der du blir målt høyt og lavt, så er fotball det eneste i livet med en klar mening.

Som jeg sa: Fotball er der hvor din utvikling skaper en udødelighet for fellesskapet! Bevis? Se på 7. divisjonslaget, avdeling Popkorn! De har det samme sinnet og den samme gløden selv når det kun dreier seg om et feilt idømt kast. De hiver seg like fryktløse inn i duellene, og de har de samme drømmene i garderoben som dere. Men det gir mening. For på en fotballbane betyr det ingenting om du har to pappaer, om du er fattig eller om damen din har seg med din bestefar på Youtube! På en fotballbane har alle den samme muligheten til å skille seg ut og kanskje en eller gang i løpet av livet, ha en mulighet til å være helt for dagen.

Fotball er derfor vakkert.

Så ja, dere spiller fotball for gøy, men dere er ikke kjent med årsaken bak hvorfor det er gøy. Så tenk på dette: Hver gang du tar på deg fotballskoene og trår ut på kunstgresset – La det gjelde! Gled dere over hver meter dere får løpe, og over hver takling dere får ta! Nyt hvert sekund! Dere er unike. Og når dere nå skjønner hvorfor dere er det, så skjer det noe. Dere blir perfekte. Som lag. Og kanskje taper dere kampen, men hvis dere gir alt hver meter av den banen, hvis dere gir alt dere er god for i hjertet og samtidig nyter hvert sekund, da kan dere ALDRI bli slått! De kan som sagt vinne kampen, men de vi aldri virkelig slå dere.

Ingen kan noensinne ta vekk meningen med det dere gjør.

Og en liten bemerkning rettet til mine kjære 91- og 92-gutter som jeg har fått gleden av å bli kjent med. Jeg fikk et skussmål av styret da jeg gav meg som gikk ut på at jeg var en "helt" grunnet den jobben jeg hadde gjort for dere og samholdet jeg hadde bygget. At jeg var "unik" og "fantastisk", var noen av superlativene som haglet mot meg. Da trakk jeg på smilebåndet og svarte:

"Jeg er ikke en helt. Jeg er verken unik eller fantastisk, slik dere hevder. Men jeg har hatt den ubetingete gleden av å trene et lag fullt av slike mennesker."

Alltid trofast. Semper Fidelity.

Deres, Coach Vindenes.

PS. Mora di lyger