Rapport fra Umbro International Futsal Cup

Publisert 26.09.09 16:51 | Skrevet av Tommy Dale

Dagbok fra dagene under futsalcupen i Manchester. Laget dro nedover torsdag 27. august og returnerte til Norge mandag den 31. med en rekke positive opplevelser og en solid andreplass i bagasjen. Det var ti spillere som tok turen nedover til det kalde England, henholdsvis Tommy Dale, Mads William Bøkan, Dan Mikal Ihlen-Hansen (3 mål), Øyvind Olsen (6), Petter Simonsen, Kristoffer Nesse Stephensen (4), Marius Ahlsen (2), Mads Doksæter (1), Raymond Johannesen og Vegard Liland.


Dag 1 - Torsdag 27. august

Turen til Manchester ble litt lengre enn forventet, for da vi kom til Gatwick i London, der vi i teorien skulle bli hentet av sjåføren vår, Garry, rett etter ankomst, ble det isteden noen timer venting grunnet at han satt fast i trafikken. Det hadde nemlig skjedd en stor bilulykke på motorveien. Mens vi stod der og ventet tok vi frem en ball og trikset litt i håp om at Garry snart skulle dukke opp. Ventetiden inneholdt som vanlig litt syting fra enkelte av spillerne, uten at vi i denne teksten vil sette navn på problembarna.

Likevel, siden vi er en slik sosial og samstemt gjeng, var det ingen problem å vente på unge, lovende Garry, som viste seg å være en kraftig kar på omkring 140 kilo. Da vi endelig ble hentet fikk vi vite at det var en fem timers kjøretur inn til Manchester, men de timene skulle vise seg å gå fort idet Albino Olsen satte igang med en ”high-low” gambling. Det viste seg at noen var mer ivrige enn de andre, for da Ray og Albino Olsen satte i gang med store summer, da trakk vi andre oss stille og rolig tilbake.

På vei til destinasjonen tok vi oss en pause der vi kunne kjøpe oss noen fantastiske gode smørbrød. Da kom Garry og fortalte oss at akkurat denne helgen skulle det bli arrangert den årlige ”gay parade” i Manchester, og det var viktig å understreke at vi ikke måtte finne på å plukke opp igjen pengene våre, om vi skulle være så uheldige å miste dem på bakken. Vi måtte være forberedt på å se mye rart i gatene denne helgen, som innebar fornøyeligheter som bar rumpe og drag queens.

Når vi omsider kom frem til hotellet og fikk sjekket inn, var vi så trøtte i trynet at vi stupte rett til sengesiden. Vi skulle nemlig tidlig opp og spise frokost dagen etter.

Dag 2 - Fredag 28. august

Vi våknet i ni-tiden denne fredags morgenen for å spise frokost. På vei ned ante vi fred og ingen fare i heisen, men da vi omsider kom ned i lobbyen sto det en svær kar der som utbrøt: ”Who the f*ck is Tommy Dale?”. Gutta pekte på meg og fortsatte inn i spisesalen med en sedvanlig sløv Ray-mine i fjeset. Denne karen viste seg å være fra cupledelsen, og vi slo av en prat. Vi fikk deretter tildelt treningstid klokken syv i hallen. Hvis vi til formodning ikke skulle møte opp presis, sa Mike, som han het, at han skulle ta meg etter ballene og kaste meg opp i taket.

Jeg sørget for at vi ble presis, uten at det hadde et fnugg av tilknytning til det faktum at han skremte vettet ut av meg. Etter frokosten ble det en shopping-runde på guttene før treningen. Da vi kom til hallen for å trene fikk vi tildelt en bane og noen baller, og vi fikk i gang en god treningsøkt på omtrent en times tid.

Etter treningen gikk vi tilbake til hotellet for å dusje og skifte, for deretter å splitte oss i restaurantvalg da vi gikk for å spise. Noen valgte eksklusive Torrero for et finere måtlid, mens andre valgte vel så eksklusive McDonald’s for å starte helgen uten negative tall i budsjettet. Etter middagen tok vi tidlig kvelden ettersom vi skulle tidlig opp og spille dagen derpå.

Dag 3 - Lørdag 29. august

Endelig ble det lørdag; kampdag. Vi sto tidlig opp for å spise frokost sammen klokken åtte, og etter en god engelsk frokost gikk vi oppover til hallen for å spille. Guttene var tente på vinne - det hersket det ingen tvil om.

Vår første kamp var mot Ardwick Futsal Club. Dette ble en kamp hvor vi sleit i starten. Dette skyldtes først og fremst det faktum at dette var vår første futsal-kamp med ordentlige futsalregler, men heldigvis fant vi rytmen til slutt, og da gikk det lekende lett. Vi vant til slutt kampen 4-2, hvorav Nesse, Bisevac og Ussi krediterte seg for henholdsvis to, ett og ett mål. Vi gjorde en god kamp, og vi var godt fornøyd med at det ble en god begynnelse med seier i første kamp. Det var også viktig for oss å bli kjent med nivået på lagene i cupen.

To timer gjenstod til neste kamp, så vi benyttet muligheten til å smugtitte litt på de andre lagene i mellomtiden. Deretter var det klart for kamp igjen. Denne gangen mot Hammersmith & Fulham FC. Kampen skulle vise seg å bli en veldig spennende affære, hvor måltavlen etter første omgang indikerte en 3-2 ledelse i favør av Bønes Aires. Vi sleit især med å holde følge med nummer 10 på motstanderlaget. Han var lynrask og hadde en blendende teknikk. Heldgivis klarte vi å ta tak i kampen i andre omgang og vinne kampen 5-3. Målene i denne kampen krediteres Bisevac (2), Dokken, Nesse, og Ussi.

Vi var meget fornøyd med dagens resultater og kunne gå tilbake til hotellet med hodene godt hevet. Mens Ussi, Dokken og Ray tok seg en tur på Old Trafford for å se Manchester Utd mot Arsenal, begynte vi andre jakten på en pub som viste kampen på storskjerm - men akkurat dét skulle vise seg å ikke være like enkelt som vi tilsynelatende hadde trodd i forveien. For da vi vandret gatelangs i Manchester var vi nødt til å se oss tvunget til gå gjennom hele gayparaden. Det kan på mange måter sies å ha vært en fargerik opplevelse.

Da vi endelig kom oss gjennom paraden, fant vi ut at vi måtte gå tilbake for å finne puben vi var på utkikk etter, så det var bare å snu og knipe igjen bak. Omsider kom vi oss til en pub som viste kampen. Den viste seg å være rett ved siden av hotellet. Det hersket en god stemning i lokalet.

Senere på dagen, etter at Manchester Utd hadde vunnet 2-1 over Arsenal, gikk vi og tok en matbit på Pizza Hut. Der fikk vi oss en truende opplevelse, for da Albino Olsen, Bisevac, Nesse og jeg satt og ventet på maten, stoppet det plutselig en mann utenfor vinduet. Han stod og så på oss, og idet Bisevac snudde seg, møtte han et truende blikk fra mannen på den andre siden av vinduet.

Bisevac ante problemer og snudde seg fort tilbake igjen. Fyren så nemlig ikke mye tam ut, så vi ble nervøse hele gjengen der vi satt. Etter å ha stått utenfor og sett på oss i en god stund, kom han inn og stilte seg ved siden av bordet vårt, samtidig som han ga oss et truende blikk. Han hadde plassert sekken sin i maten til damen på bordet ved siden av oss, noe som førte til at ektemannen til denne damen dyttet ham og ba ham flytte seg.

Da satte han fra seg en pc-bag på bordet vårt og sa til meg med en mørk, fryktinngytende stemme: ”I’m on so much shit right now”. Jeg ble selvfølgelig litt nervøs, og da ser han muligheten til å toppe det hele ved å si: ”I’ve killed 15 people”, samtidig som han står og lager en pistol med fingrene rettet mot oss. Da tar mannen på nabobordet fatt i en gaffel og indikerer at han er klar hvis noe skulle hende, men etter at han hadde tatt Nesse og meg i hånden, avsluttet han det hele ved å ønske oss lykke til, for så å gå rolig ut fra Pizza Hut. Vi så heldgivis ikke mer til denne galningen i løpet av turen.

Etter denne spennende middagsopplevelsen bar turen tilbake til hotellet, hvor vi slappet av i noen timer, før vi igjen endte på McDonald’s for å spise kvelds.

Dag 4 - Søndag 30. august

Søndagen ventet Kickers Futsal Club, som har vunnet Premier League to år på rad, på den andre banehalvdelen. De var også regjerende mestere fra fjorårets turnering, så vi var klar over at dette kom til å bli en tøff kamp.

Allerede ved avspark skulle kampen vise seg å bli jevn. Vi gikk først opp i ledelsen (1-0), men Kickers maktet å utligne ikke lenge etter. Vikarkeeper Mads ”Willy” Bøkan vartet opp med noen fantastiske redninger, og vi spilte fantastisk god, teknisk futsal. Da det gjenstod bare ett minutt av kampen tok vi time-out og byttet ut Willy til fordel for Albino Olsen i mål. Vi kom nemlig frem til at ettersom laget vårt rår over en spesiell evne til å spille god futsal, hadde vi alle muligheter til å vinne denne kampen også.

Vi fikk frispark rett utenfor boksen helt på tampen av kampen. Albino Olsen tok rennefart og banket ballen i nettet bak en forfjamset Kickers-keeper. Prestasjonen avlet en ellevill jubel i laget, mens målscorer Albino Olsen valgte å ta en Klinsmann-feiring og sklei bort til benken vår. Samtidig satte Kickers i gang fra midten, og vi slengte oss alle ut på banen igjen og fikk med nød og neppe avverget enda et mål til Kickers. Dermed endte kampen med en komfortabel 2-1 seier, idet som var en thriller av en kamp. Målene krediteres ene og alene Albino Olsen (2).

I semifinalen stod vi ansikt til ansikt med Manchester Futsal. Dette skulle også vise seg å bli en tøff kamp. Mot et lag med en del broilere, ble vi veike i de fleste duellene, men med mye teknisk fin fotball fra vår side klarte vi å spille ut Manchester og slå dem med de komfortable sifrene 3-1. Målene krediteres atter en gang Albino Olsen (3), som virkelig kan det å feire etter mål. Der har vi andre helt klart noe å lære av ham.

Som følge av seieren over Manchester, kunne vi gledelig konstatere at vi hadde nådd finalen. Der skulle vi møte Kpp Baraberi - et solid og kjent lag fra Slovakia som reiser rundt i Europa og spiller futsal hele året. Vi skjønte derfor raskt at vi skulle møte særdeles sterk motstand.

Kampen ble vist på lokalt fjernsyn i Manchester, og vi entret banen anført av Champions League-sangen og en ellevill jubel fra tilskuerne på tribunen. Vi fikk heldigvis en fin start på kampen og gikk opp i ledelsen 1-0. Likevel, Baraberi viste rutine og kom sterkt tilbake. Det gikk fort i svingene med dem, og etter flere innøvde trekk måtte Willy konstatere at det ikke ble en smultring i målprotokollen. Vi gikk derfor til pause på stillingen 3-1 i favør Baraberi.

I andre omgang gjorde vi alt i alt en god prestasjon. Det førte omsider til at vi pyntet på resultatet og reduserte til 3-2. Likevel tapte vi til slutt 4-2, på tross av at vi gjennomførte en god kamp og hadde bedre enkeltspillere enn Baraberi. De hadde et samspilt og rutinert lag, og det ble til slutt den utslagsgivende faktoren i denne finalen.

Vi var veldig godt fornøyd med en solid andreplass i en internasjonal turnering, og vi følte at vi med denne prestasjonen bekreftet at vi er et lag for fremtiden i futsalgamet. Målene i finalen krediteres Nesse og Albino Olsen. Etter finalen bar det hjem til hotellet, hvor vi tok oss en fortjent fest. Noen av oss tok også senere på kvelden en tur ut på byen for å feire suksessen ytterligere.

Dag 5 - Mandag 31. august

Hjemreisen så sin begynnelse klokken ni om morgenen. Da kjørte Garry fra hotellet, med destinasjon Gatwick og med en anslått reisetid på fem timer. Noen av oss var litt reduserte etter en lang natt på byen, mens andre var i tilsynelatende fin form. Da vi kom frem til Gatwick viste det seg at det skulle bli en dag med mye venting. Noen benyttet seg derfor av muligheten til å dra på en siste shoppingtur i London. Det hadde vi helt klart fortjent etter en fantastisk prestasjon i en av verdens beste futsalturneringer.


Gå inn og sjekk bildene fra Manchester-turen i galleriet